P U E B L A Med unnskyldningen av en Rotarykonferanse dro jeg klokken 5 om morgenen torsdag den 4. februar fra Villa mot Puebla. Jeg hadde ikke stort å gjøre på konferansen, så bortsett fra å dukke opp innimellom, snakke de andre utvekslerne i det distriktet som måtte jobbe der, vise fram den snart fulle blazeren min og fryse i hjel i kjole og høyheler i regnvær på ”coctailselskap”, ble det tid til å bli guida rundt av Ragnhild i først Puebla, så Cholula før vi endte opp i leiligheten hennes. Et herlig gjensyn med norsk språk, sjokkis, salt sild, rugkjeks, norsk musikk, små morsomme epsioder og en liten trønderblandings. Takk Rag, for en dag og kveld jeg ikke vil glemme med det første:D Jeg fikk også møtt en annen kompis, spiste mole, gått mer, gått på marked, gått meg vill alene i Pueblas superoversiktelige gatesystem, danse YMCA med rotaryfolk på avslutningsmiddagen, overhøre koffertprat de godt voksne imellom, men late som om jeg ikke skjønner(hallo, noen ting trenger man ikke å vite:p) og høre den søte taxisjåførens historie om den gang han og 15 andre brøt seg ut fra fengsel. Et herlig opphold i en nydelig by med andre ord.
C I U D A D DE M E X I C O For da vi holdt på å skrive oss ut fra hotellet tidlig søndag ble jeg nemlig spurt av et ungt rotaryektepar som var sammen med oss om ikke jeg ville bli med dem og reise videre mot hovedstaden, el DF. Jeg sa selvfølgelig ja, byttet litt om bagasjen og vips satt jeg i baksetet på den hvite pick-upen til Hr. Dumling og Frøken Fjortiss haha, nei uff helt seriøst de var et litt sært, men fantastisk hyggelig par. De lovte å passe på meg som om jeg var deres datter(datteren deres er 6mnd gammel -.-) og omtrent nektet meg å bruke penger. Hvis jeg så litt lenge på noe spurte de: likte du det, hija? For så å ta fram lommeboka og betale før jeg fikk sagt noe som helst. De fortalte meg masse historie og om det vi kjørte forbi, spurte og tullet og passet på at jeg verken frøs eller var varm eller tørst eller sulten.
Vi dro først til Pachuca, Hidalgo, så til en liten, nydelig fjellby, Real del Monte, Hidalgo før vi kom fram til Distrito Federal, el DF.
El DF er bare ganske enkelt utrolig kul, enorm, rotete, skitten, imponerende og full av historie. Vi bodde hos broren til Hr Dumlings familie i en bitteliten leilighet i DF. Der ble jeg møtt med den største vennlighet og gjestfrihet jeg kunne sett for meg, og en utrolig koselig familie. De tok oss med rundt omkring og bød oss på alt de hadde. Vi gjorde mye og tullet mye, jeg nevner: zocaloen, lete etter invitasjoner og smågaver til datteren deres’ barndåp, taco, gåing, fantastiske bygninger, plaza de Garibaldi, Chapultepec, en enorme park, bildetaking, gåing, politiske diskusjoner om hvem som har vært Mexicos beste president, historieleksjoner, enorm rikdom, skittent, fattig, bydelen Coyuacan med souvernirbutikken Hansen, prøve å henge med på et aztekisk danserituale, markeder, tulling og masse prat. Min nye prima lærte meg å strikke skjerf ved et trebrett som jeg senere kjøpte meg, vi tok buss og vandret gatelangt om kvelden, jeg knapt et skritt uten å holde en av mine to onkler i armen, masse mat og hyggelige folk.
M A T Et tema som gir meg lyst til å le og gråte x) Dere vet jo alle at jeg spiser det meste, men jeg hadde aldri trodd at det skulle bli min aller mest likte og omtalte egenskap her! Alle framhever som om det var noe fantastisk og unikt at jeg prøver alt, spiser alt og ikke klager på maten. Og her om dagen ble det kommentert at jeg ikke er på så mange av bildene på kameraet mitt, og de jeg er på, spiser jeg et eller annet! Hahah uff, trenger jeg å nevne at jeg legger på meg?
T AN T E B E S Ø K Da jeg kom hjem på fredasgmorgenen, greit sliten etter 12 timer i bil, fikk jeg nemlig vite at mens jeg var borte hadde den syke tanta på 86 som ikke lenger kan gå og må ha hjelp til alt inkludert do og vasking, sov på rommet mitt. Stakkar, ingen andre vil passe på henne og hun er virkelig syk, så jeg sa at hun bare kunne bli. Så nå har vi altså en liten, skrukkete gammel dame som innimellom gråter og roper på sin mamasita. Litt kos og litt trist, og får meg til å reflektere over det å bli gammel i verdighet. Her om dagen fikk jeg henne til å gråte(mer!) fordi jeg spurte om hun ville lese eller se tv, hun ser nemlig nesten ikke mer.
6 M N D Nå har jeg vært her leeenge! Føles ut som om det var i går jeg sa jeg hadde vært her 3 måneder, og tiden framover kommer til å gå så fort. Skal ikke syte, heller bli ferdig med innlegget og slå av pcen. Sneiks!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar