All good things come to an end

Hei og hopp godtfolk!

Nå er virkelig lenge siden sist, ellers så bare føles det sånn fordi det har skjedd mye. Jeg er igjen tilbake i Villahermosa etter 15 herlige og fullstappede dager i Salina Cruz, Oaxaca. Finnes det virkelig så mye å gjøre i en så liten og halvstygg by uten turistattraksjoner? Kan dere kanskje spørre. Da sier jeg, JA!

Transvesittdronningen

I løpet av disse to ukene klarte jeg å: dra på fest med transvesitter, frokoster med gamle damer(men danse skulle de likevel), bursdag til 10 år gamle jenter hvor vi hoppet i hoppeslott og sladret om gutter(da vi spurte om de ikke var litt vel unge, svarer hun ene: hallo, vi lever tross alt i det 21.århundre!). Jeg dro til idrettsenteret på dansetimer, for å svømme og spilte en slags squash uten å få til stort, men sprang masse og hadde det gøy. Jeg bodde hos den perfekte vertsfamilien med kjøleskapet fullt av god mat, hyggelige brødre, superkoslige foreldre og en big black mama som hushjelp(og vi omtalte henne som usted, altså høflighetsform. Fijense!). Jeg dro på en katolsk skole i skikkelig uniform, slo i løse lufta med binn for øynene på en piñata og følte meg kjempedum, sa navnet mitt 100 ganger til, hjalp ei venninne med Rotarysøknaden sin og håper hun ender opp i Norge. Jeg dro på juleforestilling, fikk litt julestemning, spilte Wii MarioKart og tapte grusomt, dro ut med brødre og kompiser, på et kjedelig bryllup med alt for kort kjole, med venner to ganger på det lokale lille diskoteket hvor stemningen var på topp helt til kameraet mitt ble stjålet :(( Jeg ble kledd opp i Tehuana, den tradisjonelle, fargerike, overdrevne, småglorete og blomstrete kjolen, tatt med overalt og møtte masse folk. Og dro til to sære byer i nærheten. Der var det masse markeder(<3), homofile/transer(i følge min mama), rare taxier og unormalt mange kirker.

Men vertsbror på en slags tradisjonell fest, kul kjole ja? haha

Og ikke minst dro jeg til en herlig by, Oaxaca. Der ble jeg fascinert av håndverket, de fine husene, markedene, kirka, Monte Alban (ruinby på toppen av et fjell awesooome), en ettårsdag til ei jente og all energien de la i en fest hun aldri kommer til å huske og nok engang (jada, matvrak): maten. Jeg spiste stekte insekter på et marked (æsj, men et must), drakk kakao og is i alle mulige smaker! Roser, avokado, stekt melk, frukter, mezcal(=tequila), beso de angel ++. Og jeg så verdens største eller eldste tre, Tule. Det er ikke stort annet å si enn at det er veldig, veldig stort!

Så dere skjønner meg vel når jeg mandags kveld var ganske trist da jeg måtte sette meg på bussen hjemover mot Villahermosa for en familiefest dagen etter. Og verre, nesten uten bilder.. Men at alt tar slutt har jo Nelly Furtado fortalt meg for lenge siden ;) Jeg vet ikke om det har noe med en vant størrelse på byen eller hva, men jeg følte at jeg knyttet sterkere bånd med venner og familien der enn jeg har gjort fram til nå her. Det var lettere å kjenne seg igjen og mye mer oversiktlig. Familiene der var helt geniale, innstillingen til vertsmora mi var at jo mer jeg dro rundt, jo bedre, og jeg likte bare alt kjempegodt! Men det var litt kult å komme hjem til storbyen i jungelen også.

Her har jeg vært med søs på jobb i kjolebutikk, tullet MASSE med henne, vært på familiefest, feiret meksikansk og katolsk jul(blogginnlegg kommer), ligget over hos Pernille og sovet.

Og ikke bare ferier, men også familier her tar slutt. Selv hvor godt jeg går sammen med søs, bror og mama for tiden. Ute møtte jeg sønnen fra min neste vertsfamilie, og da han så meg var det eneste han sa med et stort smil: ”Du skal bo sammen med oss snart!” og ga meg en skikkelig bamseklem(han er ganske stor og småtykk skjønner du). Senere sa han det til alle jeg var med. Yeeey jeg ble helt sykt glad:D

Ellers lurer jeg på om jeg får lov(?) og har lyst til å dra på Wisin y Yandel-konsert den 20.januar. Jeg tror jeg har lyst:-D

Og gjett hva, nå tok blogginnlegget slutt også!