Vil de ha krig, skal de få krig

Hverdagen i the OC. tar bare av.

De kanskje nå kjente og kjære ”venninnene” til søs har toppa kranskekaka, brudekaka og bursdagskaka. For å fortelle det jeg vet, så har de nå i over ett og et halvt år og kanskje enda lengre utsatt søs for diverse, regelrett mobbing. Jeg kan nevne ryktespreding, løgner, redigering av bilder som legges ut på facebook hvor de framstiller henne som hore og kommenterer for hele verden at slik er hun, eller hvor de endrer på kroppen hennes, skrive horeannonser i hennes navn på nettet, sparke bein på henne på fest, roping etter henne, kallenavn, venner som plutselig venner henne ryggen og det at de konstant følger med på hennes minste bevegelser. Pluss mer, som jeg ikke har blitt fortalt nøyaktig hva er og noe jeg husker det ikke akkurat nå.

Alt dette har familien hevet seg over. Søs har puttet på en sterk og småbitchy maske, gjort seg sterk, men aldri svart tilbake. Mama og papa har prøvd å snakke med foreldrene, med jentene og generelt har de bare prøvd som de gode katolikkene de er å venne det andre kinnet til. Utallige ganger har de bare sagt : uff, det er synd på dem. De er gale og småsyke som er så besatt, men de sliter, det kommer til å gå galt med dem, blablabla.

Fram til nå. Denne lørdagen da jeg sto opp, holdt mama nemlig på å vaske inngangsområdet. Da jeg spurte hva som skjedde ble hun nesten på gråten og fortalte at i løpet av natten hadde huset fått besøk. Noen hadde kommet, kastet egg på huset og gata, ødelagt hjulet på bilen og spredd gult støv, i henhold til den nye trenden med svart magi i byen. Hvorfor, tror dere? Og hvem tror dere? Det eneste som skulle bli gjort var å snakke enda engang med rektor(mange av jentene går på skolen) og kanskje med foreldrene. Stemningen var oppgitt, men refrenget var hva kan man gjøre?

Så, i går da jeg kom hjem, satt søs og mama med ansiktene på pcen. Nå har de gått en lang vei kun for å såre. Først laget de en fake msn, så de kunne lage en falsk facebook, hvor de som godkjenneren den som venn får en eller annen spøk/historie/tekst om søs på wallen sin(dette her har jeg ikke helt skjønt, men det er det de sier meg), hvor de igjen skriver utrolig fæle, fornærmende ting. I tillegg har de laget en gruppe, hvor alle som hater henne kan samle seg. I full nettlig offentlighet blir hun disset, hatet og gjort narr av, og de vil bare ikke gi seg før hun offisielt er ødelagt og ensom, venneløs. De har til og med begynt å dra inn familien. Familien er mer enn sliten, de sover ikke godt om nettene, de klarer ikke la være å tenke på det, og livet er ikke som det skal. Nå har det fått nok. Ya.

Så nå er hanskene tatt av. Mama har kranglet skikkelig med jentene via face, søs gikk ikke på skolen i dag og papa vil printe ut noen ekstreme, kraftig berusete og uheldige bilder som ligger på face av noen av dem og levere på jobben til moren og på døra. De har begynt å ta igjen verbalt, noe som kan være tøft, for disse jentene lever ikke spes bra. Nå blir døtrene til tabledanceeiere, horer, drepte korrupte politikere og levende korrupte politikere satt på plass, og jeg frykter at dette kan bli stygt. Noe så fjernt fra alle-er-akseptert-miljøet på Katta tror jeg ikke jeg kunne funnet! De satt faktisk rundt middagsbordet i dag og la planer for hva de skulle gjøre, fortalte meg at nå hadde de fått nok. De sa også at "Vil de ha krig, skal de få krig", for nå gidder de ikke være så tilgivende noe mer. Mange av disse jentene har vært nær familien, spist, sovet, dusjet, lånt klær og blitt kjørt hjem av foreldrene. Nå har disse jenten visst glemt det, og takken er ikkeeksisterende.

Jeg er litt forvirra, skjønner ikke at det går an å være så besatt av ei jente, så sinnsykt sta på å knekke noen, spesielt etter å ha vært nær henne. Greit, hun er til tider bitchy og litt vel flørtete(og ja, hun irriterer vettet av meg til tider), men jeg kjenner henne rimelig bra, og det er alt jeg kan si på henne!! Altså ingenting om hore eller at hun lever på gata eller hva det er de sier. Det er så urettferdig, så hjerteløst og så omfattende at hadde jeg vært dem, ville jeg flyttet så fort jeg kunne. Finnes dette i Norge egentlig? Jeg husker ikke jeg.

Som en del av familien nå, gjør denne urettferdigheten og såringen meg vondt også. Jeg blir kjempetrist av å høre om det, og kan ikke skjønne at det går an. Det er helt utrolig og det virker så fjernt, selv om jeg sover vegg i vegg med ei som utsettes for det. Jeg er utrolig lei meg på familiens vegne. Men helt ærlig og litt flau må jeg si at nå, men den nye actionaktige retningen det har tatt, kan dette bli litt spennende. Jeg skal seff oppdatere dere.

Men hva gjør jeg egentlig i en slik situasjon? Jeg skjønner i alle fall at jeg ikke skal kreve stort av familien akkurat nå. Og du har rett Håkon, så hvis det blir nye prøvespillinger for the O. C er jeg klar.